Mannefallet

kunde:

Aftenposten

kategori:

Redaksjonelt

Reportasje om voksne menn som «dødser» fra timeteren. En etter en hiver de seg ut fra tiern, i stjerne, med magen først og blikket festet på 3000 måpende tilskuere. Men hvorfor? Er «dødsing» bare testosteron og selvhevdelse?

laget av:

Martin Slottemo, Lars Øverli & Anders Melchior

En etter en hiver de seg ut fra tiern, i stjerne, med magen først og blikket festet på 3000 måpende tilskuere. Men hvorfor? Er «dødsing» bare testosteron og selvhevdelse?

– Jeg så hele tiden opp til dem som var barskere enn meg, til dem som hoppet høyest på snowboard og dem som gikk opp… hit.

Anders Rox Friberg står helt stille, på tiern, på Ingierstrand. På den andre siden av fjorden, som ligger mørk under skumringen, blinker Oslo som i et lysspill.

– Men jeg var alltid han som ikke turte. Han som diltet etter og ble hengende utenfor, på en måte, redd for hva som ville skje hvis jeg prøvde, hvis jeg ikke lyktes.

 

– Må ha en skrue løs

Det er bare noen dager igjen til VM i «døds» – en absurd avart av stuping, født da Raga Rockers-legenden Bruno Hovden slapp seg utfor tiern på Frognerbadet en dag på 60-tallet, flatt og livløst, med armene bakover, beina opp og magen frem. Et halsbrekkende hopp, en impuls, men etterlignet og idolisert. Og glemt. I årtier, frem til en kveld i 2007, da Mathias Hansson og kompisene mimret om barndom og brutte innetider og synet av Bruno og de aller barskeste. De fryktløse på brettet, i Frognerbadet. Heltene som forsvant.

– Du må ha en skrue løs for å dødse. Være litt gæren, rett og slett, sier Hansson, daglig leder i Det internasjonale Dødseforbundet, som årlig arrangerer VM i Frognerbadet, og som i år måtte sende èn dødser til legevakten.

– Han kom ikke helt rundt i en salto, fikk knærne i haken og begynte å blø ganske kraftig. Det så litt dramatisk da han steg opp av vannet, men det gikk fint.

 

– Følte at livet løp fra meg

Det er nettopp frykten han søker, Anders Rox Friberg, der han står ti meter over Oslo-fjorden. Frykten han aldri konfronterte da vennene kjørte fort og hoppet høyt og liksom løp fra ham, og som hjemsøkte ham da kona ble gravid med deres første barn.

– Da jeg forsto at jeg skulle bli far fikk jeg en følelse av at livet var i ferd med å løpe fra meg.

Han småtripper, knekker fingrene, strekker armene. Bøyer og tøyer og ser ned i fjorden.

– Men jeg skjønte at jeg hadde et valg. At jeg enten kunne forbli den feige fyren som ikke prøver, eller bli han som jobber med frykten og kanskje til og med overvinner den.

Han trekker pusten og blåser hardt ut. Gjør seg klar.

19. august. Frognerbadet. Arnestedet. Det er VM i «døds» – arven etter Bruno Hovden. Det er hud og hår og tatoveringer, anatomi, estetikk og puls på hundreogseksti. Det er frykten i hvitøyet og ikke ei eneste jente på vei opp stupetårnet. Det er gutta som lo av deg, og dama du klina med forrige fredag. Det er gutten som ikke fikk lov – men som snek seg ut. Det er nå. Det er akkurat nå. Og det er Anders Rox Friberg, feigingen som ble far. Han ser til siden. Kameraene. Dommerne. Ser motsatt vei. Nummer sjuogtjue eller enogtredve, som vinker til publikum. Ser ned. Redningsdykeren med snorkel. Ser rett frem, rygger, lukker øynene, trekker pusten, gir slipp! Tar fart. Tar kontroll. Tar sats. Ut i, som Roy Jacobsen skildrer i «Seierherrene», ingenting. Og han flyr, over terskelen som alltid holdt ham tilbake, elegant og flegmatisk, i stjerneformasjon mot den knallharde vannskorpa.

 

Folkelig, upretensiøs galskap

Et sted i mengden av måpende tilskuere vet Mathias Hansson at det publikum føler at de ser, er en slags dagens gladiator. En våghals blant mange, i et tilsynelatende halsbrekkende stunt.

– Det blir jo en del blåmerker og en og annen punktert lunge, men det verste som kan skje er at du slår deg kraftig. Poenget er at det skal se mer vågalt ut enn det er, sier han.

Og kanske det illusjonen, forsøket på å få det til å se ut som et fryktinngytende mageplask, som siden 2008 har forvandlet VM fra en håndfull nostalgiske entusiaster fulgt av noen få hundre skuelystne, til et årlig sensommer-høydepunkt 3000 betalende i Frognerbadet. Uansett, veksten stopper nå.

– VM i døds har alltid vært et folkelig, upretesiøst arrangement. Det må det fortsette å være, og det må fortsette å være akkurat her. Frognerbadet er vårt DNA. Det var her det begynte, og det er her vi hører hjemme.

 

– En vanvittig lykkefølelse

Anders Rox Friberg svever videre, gjennom luften, i ingenting. Publikum måper. Speakeren roper. Så, så sent at ingen ser det, kryper han sammen og deiser i vannet. Og idet han bryter vannflaten på vei opp, har han alt han aldri hadde: Oppmerksomheten, bekreftelsen, følelsen av å være større enn frykten.

– For noen handler nok dette om å være den barskeste karen i gjengen. Men for mange ligger det mer bak. Jeg for min del har ikke lyst til at mine barn skal være redde for alt jeg var redd for. Jeg vil at de skal utfordre frykten og oppdage verden uten de hemningene jeg hadde, for det å gjøre noe du har vært redd for lenge, gir en helt vanvittig lykkefølelse.

Han drar håndkledet over ansiktet, rister vannet av håret.

– Også vil jeg ikke være han feige faren. Jeg vil være den pappaen som dødser fra tiern.

fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8444
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8470
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8508
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8518
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8558
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8661
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8669
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8700
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8803
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8872
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8902
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8910
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8958
fril_paragon_dødsing_frognerbadet-8984
fril_paragon_dødsing_ingjerdsrand-4457
fril_paragon_dødsing_ingjerdstrand-8223
fril_paragon_dødsing_ingjerdstrand-8258

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *