Andre kapittel av prosjektet “Til Ungdommen” presenteres i Adresseavisens helgebilag. Les reportasjeserien i UKE-adressa hver lørdag mellom 12. mai og 16. juni.

Se videoene her og på Adresseavisen.no

Renate Tårnes (22)

– Etter Utøya har hverdagen min gått opp og ned. Jeg kan være sprudlende glad og ha hæla i taket det ene øyeblikket. Og ligge sammenkrøllet under dynen i det neste.

Johann Forfang (15)

Johann Forfang driver med en idrett der alt går skeis dersom han prøver å være god. Og der nye sko kan velte en sesong.

- Vis respekt. Dette er ikke en forestilling, men en hovedforhandling i en alvorlig straffesak, sa sorenskriver Geir Engebretsen da pressen fikk omvisning i rettsal 250 i Oslo Tinghus.

 Skal det være nødvendig å påpeke dette?

Hva skjer så? 

Jeg har vært på Nou Camp, hvor Barcelona spiller sine hjemmekamper. Det var veldig stort for meg. Det var noe jeg gledet meg til, og som jeg måtte fortelle vennene mine om. Jeg fotograferte til og med akkrediteringskortet mitt og publiserte det på Facebook. Slik ville alle lese om hvor heldig jeg var, og misunne meg.

Idag ble akkrediteringene utdelt til de drøyt 800 pressefolkene som skal dekke rettsaken etter 22.07. Kort tid etter presterte flere journalister å publisere fotografier av sine akkrediteringsbevis med teksten «klar for innsats» på Facebook. Les Aftenpostens nyhetssak her.

Det er et greit sikkerhetsbrudd før en så stor rettsak. Men det som virkelig provoserer meg er pressefolkets holdning til rettsaken. Det å dekke rettsaken løftes frem, ikke bare som et privilegium, men som en glede – slik jeg følte det da jeg så Leo Messi på nært hold. Norske journalister og fotografer bretter ut akkrediteringene som om det gir personlig status, og, ikke minst, noe du kan skrive om i fjesboka di. Det virker som om akkrediteringene tilfredsstiller deres tilsynelatende utømmelige behov for å fremstå viktig.

Vi har vært i tre land idag. Sverige, Finland og Norge. Vi har kjørt 130 mil de tre siste dagene. Jeg har hørt lydboken “Bunnen av himmelen” av Stein Morten Lier. Aleks har hørt “Crime and punishment” av Dostoevsky. Jeg har også lyttet til radio. Lyd er den mest effektive underholdningen når en kjører bil. Kan forøvrig anbefale svensk P3′s dokumentarprogram “Verkligheten”. Fabalaktige radio. Men nok om eteren.

Idag har vi kjørt parademarsjen. Over to grenser og ei vidde. Veistandarden sank vanvittig bare vi passerte grensen inn til Norge. Vi har liksom ikke veier her, men, som bademesteren Kalle i Karasjok fortalte meg idag:

Om det er transporten som er viktig, kjører du Sverige. Kanskje Finland. Om du vil ha en opplevelse kjører du gjennom Norge. Jeg kjører litt motorsykkel.

Vi ankom Karasjok klokken 1400. Jeg hadde kjørt litt i forveien for å rekke og møte Karasjok før stengetid. Aleks trillet i bedagelig tempo med bussen. Vel fremme hadde de planlagt hvor vi skulle parkere bussen og hvor vi skulle få strøm. Jeg tok også en prat med den tidligere nevnte bademesteren. Han skulle prøve å fikse en god avtale for oss. Jeg fikk påpeket at hygienen er viktig for oss. Nå står Desken parkert midt i skolegården mellom Karasjok barneskole, ungdomskole og svømmehall. Heldigvis er det påskeferie nå. Men jeg frykter at ringeklokkene i skolegården ikke har tatt ferie på påskefjellet.

Vi har fått testet Desken i minusgrader før, men dette blir den store manndomsprøven. Det er ikke -40 grader celsius nå. Det hadde vært for drøyt, selv om -15 er ille nok i en blikkboks av et hus. Bussen er koblet til strømnettet i kjelleren på det gamle skolebygget. Jeg fikk overbrakt en inngangsnøkkel for å kunne vippe opp sikringen i skapet om den skulle ryke. Nå har faktisk sikringen gått, men nå krever inngangsdøra kodelås av meg. Den fikk jeg ikke. Telefonen til kompisen som hjalp til med logistikken er også slått av. Det er jo påskehelg og han hadde tenkt seg ut i landskapet. Nødløsningen har blitt å skru ned forbruket (les gjennomsnittstemperaturen) og plugget Desken til en motorvarmeruttak.

Vi krysser fingrene for at vi overlever den første helga.

Så var dagen der. Komfortsonen Trondheim skulle skiftes ut med Karasjok. Cafè Latte skiftes med kokekaffe over bålet. Trøndelag med Finnmark. 3. kapittel av vårt dokumentarprosjekt om norske ungdomsmiljøer.

Reisen er planlagt å ta tre dager. 140 mil, 20 timer kontinuerlig kjøring. Aleks og jeg (Martin) valgte å kjøre den enkleste veien via de svenske skogene. Lars valgte å reise på femdagers tur til Mexico. Ja, du leste riktig. På den andre siden av jordkloden, 40 celsius i forskjell. Mens jeg skriver dette ligger han på en strand og spiser taco.

Desken og vår lånte Opel rullet gjennom Trøndelag og fikk oppleve vår, høst, storm, regn, sludd, snø, hagl og sørpe. Det var først da vi krysset riksgrensen at solen kikket frem. Akkurat på grensen faktisk.

Vel inne i Sverige fant vi ut at bussen måtte fylles opp med harryvarer. Polarbrød, ost, pils, pølse og bacon. Vi kjørte lenge med det som drivkraft. Gjennom endeløs skog. Jeg plottet inn nærmeste matbutikk på GPS’en. Ica, selvsagt. Vi kjørte og kjørte. Veiene ble trangere og trangere. Fint nok for en Opel, men ikke for en Mercedes veteranbuss. Sving på sving. Så pluteslig, midt ute på landeveien over en åker, var vi der. I følge GPS’en. Jeg senket farten, kikket meg rundt. Ingen Ica. Noe skog, noe åker, en gammel fotballbane, snø og et grendehus. Jeg skulle iallefall aldri stole på en GPS igjen. Så måtte vi snu. Jeg svingte ellegant av på en gårdsvei. Det skulle også Aleks gjøre. I noen sekunder så det ut som han også kjørte personbil. Ikke det nei?

En buss er tung, den er lang, har dårligere svingradius og et evig langt overheng bak. Aleks rygget frem og tilbake på grusen som etterhvert ble omdannet til en potetåker. Hjulene gravde seg lengre og lengre ned. Jeg sto bak bussen og viftet med armene i den retningene jeg fant det best. På den ene siden av avstikkeren var et tre. På den andre en middels stor redskapsbod. I tillegg til en faretruende grøft. Rimelig dyp var den også.

Plutselig bestemte Aleks seg for at nok er nok. Nå skal det bare gå. Han ruset gassen og svingte hjulene. Nå skulle bare bussen rundt. Det virket som han hadde bestemt seg for å kjøre bussen i grøften. Bakhjulet sank en meter ned i grøften. Bussen svaiet nesten der den sto med et hjul i grøfta og 40 mil til nærmeste kranbil. Jeg følte blikkene fra de spredte husene rundt oss; “Nu är de här igen. Norrbaggar. Idioter, men det är jävla bra underhållning”.

Etter et lite krisemøte i cockpiten fant vi ut at vi bare måtte prøve å bruke all motorkraft på å få bussen tilbake. Opp fra grøfta og videre mot Karasjok. Bacon og billig øl var blitt mindre viktig. I noen minutter var hele prosjektet spolert. Bare å kaste alt på sjøen. Eller kanskje åt skogen.

På mirakuløst vis klamret de store dekkene seg fast  i underlaget. Motoren svettet og stønnet. Så var den igjen på veien.

Nå sitter jeg på en campingplass i Vilhelmina, midt i Lappland, og skriver denne lille historien. Utenfor prøver vinteren å ta oss. Gradene banker på døren, men vi stenger den ute med varme i golvet og ekstra ullundertøy. Det er 95 mil igjen til Karasjok.

Paragon Features trenger assistent til videoredigering.

Vi søker en kreativ historieforteller med teknisk innsikt og journalistisk/redaksjonell erfaring. Du må ha engasjement, drive og evne til å stole på egne ideer.

Paragon Features er et uavhengig reportasjebyrå som ble etablert i 2010. Byrået er nå midt i arbeidet med dokumentarprosjektet «Til Ungdommen». Prosjektet er flermedialt og dokumenterer norske ungdomsmiljøer i etterkant av 22. juli 2011.

«Til Ungdommen» vil til slutt bestå av seks kapitler, basert på seks lokalsamfunn. I hvert av dem vil en overlevende fra Utøya 22.07.2011 være inngangen til lokalsamfunnets ungdomsmiljøer. Prosjektet utføres med støtte fra Fritt Ord.

Paragon Features består av tre multimediejournalister, som alle forteller historier med fotografi, video og tekst. I forbindelse med den videorelaterte delen av prosjektet, søker vi nå etter en redigeringsassistent.

Arbeidet vil strekke seg frem til 1. november 2012. Det første av de seks kapitlene er allerede redigert og presentert. Fem kapitler gjenstår. Arbeidsoppgaven vil primært bestå av å finredigering av logget videomateriale, og vil innebære fleksibel arbeidstid.

Vi legger vekt på teamarbeid, og evne til samarbeid og levering under tidvis tidspress vil bli vektlagt.

Siden vi jobber tett, er det også fint om du skriver litt om deg selv – utover cv’en. Søknaden bør inneholde dokumentasjon over tidligere arbeider og referanser.

Lønn etter avtale.

Søknadsfrist: 15. april

Søknad med CV og referanse sendes til post@paragonfeatures.no

For ytterligere informasjon, ta kontakt med

Martin Slottemo Lyngstad (41447953)

Lars A. Ellingsgard Øverli (93059122)

Aleksander Andersen (90947497)

www.paragonfeatures.no/tilungdommen

Rett før jul ringte en dansk telefon. På tråden var Peter Hove Olesen, tidligere kollega fra min praksisperiode i Politiken. Han spurte enkelt og greit ut om jeg hadde lyst til å bedømme bidragene i TV- og multimediakategorien i Årets Pressefoto i Danmark. Paff og spilt langt utover sidelinjen slo det meg at jeg aldri har vunnet noen pris i noen konkurranse før. Hvorfor skulle jeg da sitte med det ansvaret/hederen i Danmark? Vurdere rutinerte TV-fotografer og prisvinnende stjernefotografer opp og ned i mente?

Nervene

Stresset argumenterte jeg mot Peters forslag. Det var jo helt absurd. Ikke har jeg arbeidet mye multimedialt før heller. Det har alltid vært det fryste fotografiet jeg har behersket best. «Til Ungdommen» har vært en slags eksperimentering med video og lyd. Men hvor stor forskjell er det egentlig? Video kontra stills, altså. En evighet, spør du meg. Peter fortalte at jeg var den yngste som noensinne har dømt danskenes ÅP. Mine meninger, om hva jeg synes er et godt arbeid, gjorde at jeg takket ja.

Selvfølgelig.

Vi hadde nettopp hatt en god jul- og nyttårspause fra vårt pågående prosjekt. Desken skulle flyttes opp til Trøndelag og det var mye «papirarbeid» å gjøre. Turen til København og Journalistlagets hovedkvarter, på Gammel Strand, tok ikke mer enn tre dager. Sammen med programleder Ane Cortzen og multimedie-fotojournalist Henrik Kastenskov i Bombay Flying Club, skulle jeg kikke på de mange innsendte bidragene.

Snarvisitt

Dagen før juryeringen fikk jeg også tid til å være med på studiestart på mitt siste semester av fotojournalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg fløy ned til Kastrup på kvelden og fikk noen timer til å besøke Politikens hus, og gamle kolleger, dagen etter.

Arbeidet startet 10. januar klokken 14. Første kategori på skjermen var Årets TV-fotograf nyheter. Her var innslagene korte og klassiske. Videre rullet bidragene av Årets Multimedie over skjermen. Her varierte det en god del mer. Vi satt med en god følelse etter å kikket det igjennom. Tilsammen var det 12 nyhetsinnslag for TV, 8 dokumentarproduksjoner for tv og 18 multimediebidrag som flashet over skjermen.

Henrik Kastenskov uttalte til pressefotografforbundet at nivået var høyt.

Summa summarum 

På kvelden var det disket opp med femretters og danske diskusjoner om alt fra filmen «Drive» til Thomas Sjørups bok om den danske bokseren Mikkel Kessler. Neste dag gikk med til flere harde diskusjoner og mange ganger frem og tilbake. Dokumentarkategorien var veldig variert. Flere av innslagenen måtte også ses på nytt. Generelt var inntrykket av mange av produksjonene var laget som enmannsproduksjoner. Fotografene kom tett på de menneskene de arbeidet med, men det førte til et problem i redigeringen. Mange av innslagene kunne vært bedre fortalt. Med en strengere redigering og bedre disponering ville flere av det innsendte hevet seg betraktelig. En burde brukt flere utenforstående i redigeringsprosessen før eksportknappen ble trykket på.

Valgene vi har tatt skal peke fremover. Dette vil vi ha mer av. Premiere de gode initiativene som bryter med norm og form. Sjangeren er under konstant utvikling, men det er en fin mulighet for å sende en signaleffekt.

Kåret på fredag 

Sist fredag samlet de danske pressefotografene seg i Dronningesalen i Diamanten på Det kongelige Bibliotek. Berlingskes fotograf Mads Nissen gjorde rent bord med sine fem priser og tittelen som Årets Pressefotograf og Årets Pressefoto. 

I kategoriene jeg juryerte vant Liv Høybye Jeppesen og Magnus Holm Årets Multimedie for sitt portrett av Claus og Katrine, et portrett av to mennesker i utkantsdanmark. Årets TV-fotograf nyheter vant TV2′s Jesper Sterum for sin utradisjonelle historie om lottofeber. Christian Als fikk prisen som Årets TV-fotograf Dokumentar for sin ekstremt godt fotograferte tur opp fjellet Ama Dablam.

Her kan du også se video fra dommernes juryering.

Trykk på fotografiet for å bla.

Vi var naturlig nok noe nervøse før det første, men alt i alt gikk det veldig bra. Noen satt og ventet fordi de hadde peilet oss ut i programmet, mens andre kom til og ble stående. Noen stakk også underveis (kunne telle dem på en hånd), men det er vel ikke annet å vente når den gigantiske salen er fylt av prisvinnende bilder i alle genre, splitter nytt utstyr og dyktige mennesker på andre scener.

Vi gjorde selvsagt noen brølere. En gang glemte vi rent bort å si navnene våre. Og ved et par anledninger sa vi ting som ifølge vårt eget program skulle sies av noen andre. De mest rutinerte glatter lett over slikt ved å improvisere. Vi forsøkte det samme, og jeg tror vi klarte det brukbart.

Det vi valgt å fortelle om på Lillestrøm var (1) arbeidet og presentasjonen av første kapittel i Kongsberg, (2) arbeidet vi nå holder på med i Trondheim og (3) livet på bussen.

Vi brukte en litt sleip taktikk. For å unngå å snakke altfor mye, viste vi mye film. Vi tror folk likte dette. Samtidig viste vi en del bilder, inkludert en eksklusiv preview av bildene vi har tatt i Trondheim de siste ukene.

Vi sto en del ved Nikons stand, og fikk pratet om prosjektet til mange besøkende. De 60 eksemplarene av blekka vi har printet hos Øien & Indergaard, ble revet vekk.

Det er veldig inspirerende å være på en fotomesse. Du får innspill og inspirasjon av å se og høre på så mange flinke fotografer. Vi håper noen ble inspirert av å høre, se og lese om Paragon Features og «Til Ungdommen».

Vi tre, Lars Andreas, Aleksander og Martin er i alle fall glade for at Nikon inviterte oss til fotomessen. Det ble en knallbra helg, både på og utenfor messehallen!

Det må også være lov å si at vi gleder oss stort til å få testet Nikon D800 og D4 i arbeidet  denne våren. Uten å gå i detalj (dem er det mer enn et par av…), begynte det å klø i fingrene da Vegard Berg presenterte de nye husene for oss under messen!

Vi avslutter med et gullkorn fra voksenmunn, rettere sagt fra Aleksander lørdag ettermiddag, etter at han endelig fikk i seg litt mat etter en lang dag: «Lets hope the blod-sugar has retired into old levels». 

Norsk oversettelse: La oss håpe at blodsukkeret har pensjonert seg til gammelt nivå.  Det føyer seg inn i rekken av visdomsord, som vi alle tre er solide bidragsytere til. Kanskje blir også disse til slutt samlet fra perm til perm?

Takk for en strålende helg. Nå er det bussliv og feltarbeid i drøyt to uker, før vi setter kursen mot tredje kapittel. Paragon Features går spennende tider i møte. Følg med!

- Lars Andreas

Bloggeren Villemo Marie har også skrevet om sitt møte med vårt prosjekt.

Det var julaftenstemning når A. Andersen kom hjem til lunsj med det vi har ventet så lenge på!

Nå sitter jeg, Lars Andreas, ved siden av en hvit, stor og tung pappeske. Når jeg banker på den, høres det ut som om jeg dunker borti en tappetsert vegg med massivt treverk bak. Ved siden av den hvite, ligger en grønn og enda større eske. Den høres likens ut. På innsiden av eskene ligger noe som hjelper oss å presentere Paragon Features og prosjektet “Til Ungdommen” på en effektiv og, ikke minst, ålreit måte. Noe vi trodde vi skulle jobbe med i en ukes tid på nyåret, men som like godt tok oss seks uker. Men med uunnværlig hjelp fra Trondheims stolte trykkeri Øien & Indergaard, var det verdt strevet. I den hvite esken ligger 220 prosjektbeskrivelser. I beskjedenhetens navn må det være lov å si at vi etterhvert kan kjøre muntlige presentasjoner på autopilot. Men denne lille blekka, i lekkert A5-format, forteller alt. Så da slipper foreldre, svensker, skoler, venner, nysgjerrigperer, Janne Jönsson, kommuneansatte, lastebilsjåfører, hvermansen, hermansen, småsøstre og kassadamer å høre på skravlet vårt.

Fra spøk til alvor. Å kunne legge igjen noe håndfast gir folk muligheten til å bli kjent med oss i ro og mak. På 60 pent layotede sider forteller vi historien om Paragon Features, om første kapittel av “Til Ungdommen”, om veien videre, om alle som hjelper oss og om livet på Desken.

Ingen flere muntlige maraton fra Aleks. Takk Øien & Indergaard!  

PS: Her kan du selv bla i onlineversjonen av prosjektpresentasjon. Ikke like godt printet.

(ualminnelig dyp røst): Det er en mørk og stormfull morgen.

(mer alminnelig røst) Måker og kråker tripper på taket, mens vintersola trenger inn gjennom glippen i takluka. Martin tygger på familien Andersens vidunderkur mot forkjølelsen han innbitt håper slipper taket. Gårsdagens C-vitamin-sjokk gjorde visst ikke susen. Aleksander, på sin side, klør seg i skjegget han burde grovbarbert i anledning Trondheim Calling for snaut to uker siden, mens han oppdaterer “to do-listen” (oversettelse: gjøremålsliste). Dampen som letter fra kaffe-tunge Nikon-krus, danser gjennom stua og siver ut den samme glippen som solen kommer inn.

Jeg, på min side, sitter å betrakter det hele – det du nå nettopp leste: om et lite minutt på “Desken”.

Nok lyrikk, eller forsøk på sådant. La meg begynne med en liten unnskyldning på vegne av oss tre bussfarere. Vi medgir det, uten å mukke: Det har vært skrint på bloggen etter jul. Å ramse opp årsaker, blir bare ynkelig. Så da gjør vi det: Mye evalueringsarbeid, noen uventede komplikasjoner, mye salgsarbeid, mye… Sa jeg det ikke? Patetisk. Og gørr kjedelig.

Vel, saken er at vi på “Desken” nå er igang med feltarbeidet i Trondheim, som er 2. kapittel av “Til Ungdommen”. Vi begynte trønder-oppholdet på Trøndertun folkehøgskole, hvor bordtennis og servert kantinemat fyllte oss med ro og glede, og dempet lysten til å gå igang med jobben vi er her i Ladejarlens rike for å gjøre. Redningen var Trondheim Havn, som har tatt oss inn under sine brede vinger. Hvor vi står, må vi av sikkerhetsmessige grunner la forbli interninfo. Men som Martin skrev på Twitter: det er båter her. Hint nummer to: Om kveldene ser vi fargespillet på Rockheim. Men det gjør kanskje alle i byen?

Det vi kan si er at 2. kapittel virker veldig lovende. Det har gått noen uker siden vi kom hit, grunnet bussjobbing, research og annet. Men detektivarbeidet lirer av seg, og vi følger nå flere veldig spennende miljøer. Hvilke kan jeg naturligvis ikke si noe om. Kanskje vi lekker noe på Facebook eller twitter, med overlegg eller ikke. Hvem vet?

Vi har forøvrig jobbet lenge med en overlevende fra Utøya. Tirsdag sa vedkommende endelig ja til å bli hovedpersonen i 2. kapittel av “Til Ungdommen” – Trondheims svar på Marte Ødegården, som var hovedperson i 1. kapittel. Det er vi veldig glade for.

Og ellers? En og annen tur på Three Lions – den foretrukne kneipa blant dem som er glad i en fotballkamp med nogo attåt. Martin er som nevnt småsyk, og klandrer fuktigheten i det sagnomsuste Pirbadet for baseluskene. Aleks la forrige helg ut på en strabasiøs ferd på Samfunnet, utkledd som, hva tror du? Joda, selvsagt, en avis! Etter strålende kritikker fra urinnvånerne på huset, dro han rett i møte med et av miljøene vi ikke skal røpe noe om ennå.

Er det verdt å legge til at jeg har gått over i de snusfries rekker? Ja, visst er det det. Og når en legger til det faktum at en av mine kolleger formelig bader i snus av alskens slag, smaker og lukter, våger jeg å skjenke meg noe selvskryt. Etter gårsdagens løpetur drister jeg meg faktisk også til å hevde at måteholdet har gjort underverker med formen.

Sist, men ikke minst, vil jeg, på vegne av meg selv og Slottemo Lyngstad, få fremheve Aleksanders – aka Arsjavins, praktiske egenskaper. Mannen som for snart 15 måneder siden presenterte det vi opplevde som en virkelighetsfjern guttedrøm (les: reportasjebuss), har tjenestegjort som både rørlegger og elektriker, ettersom vår ringe bolig – en x-rallycrossbuss anno 1980, ikke var riktig så vinterklar som vi trodde da vi forlot Kongsberg.

Men nå er alt i orden og arbeidet med “Til Ungdommen” skrider frem. Det lover godt!

(ualminnelig dyp røst): Følg med i morgen!