Trykk på fotografiet for å bla.

 

(ualminnelig dyp røst): Det er en mørk og stormfull morgen.

(mer alminnelig røst) Måker og kråker tripper på taket, mens vintersola trenger inn gjennom glippen i takluka. Martin tygger på familien Andersens vidunderkur mot forkjølelsen han innbitt håper slipper taket. Gårsdagens C-vitamin-sjokk gjorde visst ikke susen. Aleksander, på sin side, klør seg i skjegget han burde grovbarbert i anledning Trondheim Calling for snaut to uker siden, mens han oppdaterer “to do-listen” (oversettelse: gjøremålsliste). Dampen som letter fra kaffe-tunge Nikon-krus, danser gjennom stua og siver ut den samme glippen som solen kommer inn.

Jeg, på min side, sitter å betrakter det hele – det du nå nettopp leste: om et lite minutt på “Desken”.

Nok lyrikk, eller forsøk på sådant. La meg begynne med en liten unnskyldning på vegne av oss tre bussfarere. Vi medgir det, uten å mukke: Det har vært skrint på bloggen etter jul. Å ramse opp årsaker, blir bare ynkelig. Så da gjør vi det: Mye evalueringsarbeid, noen uventede komplikasjoner, mye salgsarbeid, mye… Sa jeg det ikke? Patetisk. Og gørr kjedelig.

Vel, saken er at vi på “Desken” nå er igang med feltarbeidet i Trondheim, som er 2. kapittel av “Til Ungdommen”. Vi begynte trønder-oppholdet på Trøndertun folkehøgskole, hvor bordtennis og servert kantinemat fyllte oss med ro og glede, og dempet lysten til å gå igang med jobben vi er her i Ladejarlens rike for å gjøre. Redningen var Trondheim Havn, som har tatt oss inn under sine brede vinger. Hvor vi står, må vi av sikkerhetsmessige grunner la forbli interninfo. Men som Martin skrev på Twitter: det er båter her. Hint nummer to: Om kveldene ser vi fargespillet på Rockheim. Men det gjør kanskje alle i byen?

Det vi kan si er at 2. kapittel virker veldig lovende. Det har gått noen uker siden vi kom hit, grunnet bussjobbing, research og annet. Men detektivarbeidet lirer av seg, og vi følger nå flere veldig spennende miljøer. Hvilke kan jeg naturligvis ikke si noe om. Kanskje vi lekker noe på Facebook eller twitter, med overlegg eller ikke. Hvem vet?

Vi har forøvrig jobbet lenge med en overlevende fra Utøya. Tirsdag sa vedkommende endelig ja til å bli hovedpersonen i 2. kapittel av “Til Ungdommen” – Trondheims svar på Marte Ødegården, som var hovedperson i 1. kapittel. Det er vi veldig glade for.

Og ellers? En og annen tur på Three Lions – den foretrukne kneipa blant dem som er glad i en fotballkamp med nogo attåt. Martin er som nevnt småsyk, og klandrer fuktigheten i det sagnomsuste Pirbadet for baseluskene. Aleks la forrige helg ut på en strabasiøs ferd på Samfunnet, utkledd som, hva tror du? Joda, selvsagt, en avis! Etter strålende kritikker fra urinnvånerne på huset, dro han rett i møte med et av miljøene vi ikke skal røpe noe om ennå.

Er det verdt å legge til at jeg har gått over i de snusfries rekker? Ja, visst er det det. Og når en legger til det faktum at en av mine kolleger formelig bader i snus av alskens slag, smaker og lukter, våger jeg å skjenke meg noe selvskryt. Etter gårsdagens løpetur drister jeg meg faktisk også til å hevde at måteholdet har gjort underverker med formen.

Sist, men ikke minst, vil jeg, på vegne av meg selv og Slottemo Lyngstad, få fremheve Aleksanders – aka Arsjavins, praktiske egenskaper. Mannen som for snart 15 måneder siden presenterte det vi opplevde som en virkelighetsfjern guttedrøm (les: reportasjebuss), har tjenestegjort som både rørlegger og elektriker, ettersom vår ringe bolig – en x-rallycrossbuss anno 1980, ikke var riktig så vinterklar som vi trodde da vi forlot Kongsberg.

Men nå er alt i orden og arbeidet med “Til Ungdommen” skrider frem. Det lover godt!

(ualminnelig dyp røst): Følg med i morgen!