“Jeg tenker ikke lenger så ofte på det som skjedde. Eller, så ofte som jeg burde”.
Steffen Kjørsvik (17), gitarist og vokalist i Done (tidligere Valkyries of Pain)
Trykk på fotografiet for å bla.
Midtgangen, mellom benkeradene i Kongsberg kirke, sitter Marte Ødegården i rullestol. Metal-bandet Valkyries of Pain har sunget “Tears dont fall”. Rent musikalsk har de lite til felles med Marte, og med kveldens program forøvrig. Men i dag er de èn familie. Minnekonserten var ungdommenes eget initiativ. Og kanskje var den nødvendig, også for dem selv.
– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på 22. juli, ikke så mye som jeg burde iallefall, sier Steffen Kjørsvik (17).
Fire dager senere øver Valkyries of Pain i bomberommet, utenfor skolen. Bassisten er på teorikurs for bil, og den andre gitaristen er syk. Trommesettet tryner og gitaren vil bare lage feedback. Vokalisten, Cecilie Cecilie Nordby Sjulsen (18), har ikke lært seg sangtekstene ennå. Også var det penicillinkuren, da. Stemmen lever sitt eget liv. Trommeslageren har glemt dobbeltpedalen og annet utstyr i containeren, en hvit kasse bygget som øvingslokale i skolegården. De løper over dit, men forgjeves. Døra er stengt. Cecilie fortviler. Medisinene, røyken, skolesekken og PC-en ligger der inne. De åpner døren med makt. Men når Steffen stemmer gitaren, innser han hvor mye som gjenstår før låtene sitter. Han foreslår å skulke fredagen, timene før konserten før debuten i Drammen. Cecilie vil spørre lærerne om å få fri? Steffen steiler; musikken kommer før skolen, basta.
– Jeg tror alle ungdom har et behov for å bli sett, sier Steffen.
– Det å bli gitarist eller vokalist i et kjent band, eller et vellykket band. Det er jo det jeg håper mest på å bli. Det er det jeg brenner for.
Minnekonserten i kirken var strengt tatt konsertdebuten, men internt i bandet teller den ikke som det. Det var jo ikke vreng på gitaren…
Det er nå det gjelder. Reall metall, på konserthuset G60 i Drammen. På scenen om tre kvarter.
– Hva heter dere?
En av jentene i den oransje sofaen lurer.
– Valkyries of Pain. Vi skal spille “Duality” av Slipknot og “Fever” av Bullet.
– Å faen, da spiller dere rett før oss. Og dere må jo være sinnsykt gode for å spille de låtene der!?
– Nei nei, vi har aldri spilt konsert sammen og har bare hatt tre øvinger. Dere trenger ikke være nervøse.
Steffen jobber febrilsk. Med gitargrepene og med å dysse ned forventningene til mascarajentene backstage. Det er Valkyries of Pains tur. 10 minutter i det oransje lyset. Ten minutes of fame.
– Bassisten sist, bassisten sist!
Christian Frogh (17) dytter de andre foran seg når de blir ropt opp på scenen. Publikum applauderer. Venner og klassekamerater, kjente og ukjente. Langt hår, trange skinnjakker og tung sminke. Bassisten kjører igang, men Steffen sover. Må skru opp gitaren for å finne takten.
– It’s hot as hell in here, everybody want’s to loose control!
Cecilie headbanger i takt med publikum. Helt til lydbildet mister den skjærende vrenggitaren. Steffen fortviler. Plekteret ligger på gulvet. Typisk.
10 minutter senere står gjengen ved siden av scenen, i mørket. Rampelyset er borte. Christian vil vite hvorfor det gikk til helvete i begynnelsen? Hvorfor Steffen dreit på draget? – Dere startet jo før meg jo, kontrer Steffen og slenger gitaren på ryggen idet et nytt band soler seg i scene-glansen. Eventyret er over. Trommeslageren, som har dratt allerede, får brorparten av skylden. Han slår visst for hardt, og urytmisk. De tar en den vanskelige beslutningen på toget hjem.
Snart har bandet et medlem mindre.
Og nytt navn.
– Vi kan ikke hete Valkyries of Pain lengre, beslutter Cecilie.
– Vi er jo ikke jenter, heller!
En uke senere, tilbake i containeren. Halve besetningen er byttet ut. Kun en måned etter minnekonserten heter de “Done”.
– Jeg var i Hellas da det skjedde og fikk nyhetene på TV. Det var en del andre nordmenn der også, og mange tenkte at måtte være en utlending. Om det hadde vært en innvandrer som hadde gjort det, så tror jeg det hadde endret mye. Det hadde blitt mye mer rasisme.
Hør Steffens egen stemme om hverdagen etter 22. juli i multimediahistorien under
Copyright Paragon Features, 2011 - Musikk: Einar Stray “Chiaroscuro”
I neste post kan du lese om Afghanske Enayat Aryan (19). Han var også redd for at det var utlendinger som sto bak terroren 22. juli, men på en helt annen måte.
Kongsberg er første kapittel av prosjektet “Til Ungdommen” av Paragon Features. Vi skal til fem andre lokalmiljøer i Norge og dokumentere ulike ungdomsmiljøer i kjølvannet av 22. juli. Er det sant at det har blitt en egen generasjon? Har terrorhendelsen forandret denne? Vi vil skildre Utøya-generasjonens hverdag, verdier og engasjement.
